Hver eneste uke dukker det opp spørsmål i innboksen min om forskjellige ting rundt hest og menneske-relasjon. Et av de spørsmålene som dukker opp i forskjellig form veldig ofte er dette: «Prøver hesten min å dominere meg?» Det er et genuint spørsmål fra mange hestefolk, som lurer på om hestens atferd er et forsøk på å dominere dem på et eller annet vis. Noen har også fått kommentarer fra andre; «Pass på så han ikke dominerer deg!»

Det kan hende det i noen tilfeller bare er en litt uheldig/gammeldags måte å ordlegge seg på, og at meningen bak ordene er god og nyttig. Men jeg tenkte det kunne vært være fint å reflektere litt rundt akkurat denne måten å se hestens atferd på.

Her har jeg samlet noen punkter som kanskje kan være med på å nyansere spørsmålet om dominans:

Ingen nyere forskning rundt hvordan hester kommuniserer og dynamikken i en god og sunn hesteflokk, støtter dominansteorier. (Link til spennende studie om dominans- og lederskapsteorier + noen av høydepunktene fritt oversatt finner du lenger ned).

Veldig mye av det vi ser på som dominans eller rang eller alfa-atferd handler mer om hesters ønske om, eller forsøk på, ressurs-forsvar. Det trenger ikke å være at det mangler en slik ressurs, det er nok at hesten oppfatter situasjonen som at en ressurs mangler eller må vernes om.

Slike ressurser kan i praksis for eksempel handle om begrensede områder, begrenset tilgang på mat, begrenset tilgang på liggeareal eller porten, hjørnet med vann i, en spesiell hest eller andre viktige elementer som kan karakteriseres som en ressurs for det individet.

Dårlig sosialt språk kan også skape unaturlig atferd som kan tolkes som dominansatferd (hester som ikke har vokst opp i en god og trygg flokk, eller som står alene vil ikke ha samme forutsetninger for å utvikle et godt, nyansert og sosialt språk).

Andre ting som kan skape atferd vi ser på som «dominerende»: Faktisk smerte, smerte-minne, tidligere negative assosiasjoner, basale behov som ikke blir møtt, utrygg bosituasjon, ikke nok søvn, utrygghet, høyt stressnivå, høyt stressnivå kombinert med spørsmål/krav hesten ikke har forutsetninger for å forstå.

I noen tilfeller kan det kanskje være tillært atferd, feks. ved at hesten har oppnådd noe behagelig ved å utføre en type atferd, eller en type automatisk forsvars-respons basert på tidligere assosiasjoner/erfaringer.

Prat om at hesten forsøker å dominere oss, er frekk, eller er respektløs, kan noen ganger være med på å rettferdiggjøre en hardhendt behandling av hesten, fordi «det må til». Men det må ikke til. Hesten som art er vennlig, sosial, kommunikativ og svært lærevillig.

Selv om dominans-teorier rundt hester slår sprekker så betyr det ikke at man skal slutte med å lage rammer, sette grenser og guide hesten.

Aggresjon er nærmest ikke-eksisterende hos ville hester. For ville hester er slik atferd svært ressurskrevende og kan i tillegg gjøre dem sårbare for skader som kan være potensielt livstruende. Hvis aggressiv atferd ses, handler dette stort sett om ressurs-forsvar. Feks. hingster som kjemper om mulighet til å bedekke hopper, eller ønske om områder med godt gras, tilgang til vannhullet mm. Det er sjelden atferd for å «dominere» andre hester.

Noen ganger er svaret på spørsmålet om hesten forsøker å dominere deg egentlig et spørsmål om noe helt annet og langt mindre komplisert.

Kanskje definisjonen av hva man legger i terminologien må nyanseres bedre? Eller kanskje det bare er en hest som klør veldig, eller som ble opptatt av noe helt annet og gikk for nære deg, eller legger på ørene for å fortelle deg at den ikke forstår hva du vil? Eller det kan handle om utydelige grenser fra mennesket, eller annen ukonsekvent håndtering?

Noen ganger kan det å stoppe opp, ta et steg ut av situasjonen og omformulere spørsmålet gjør at hele situasjonen endrer seg.

De fleste bildene av ville hingster som slåss, er ofte unge hingster som tester grenser med hverandre. På denne måten har de allerede funnet ut av hverandre, lenge før de får sine egne hoppeflokker og lever i samme områder. Når voksne hingster først slåss fysisk, så er det sterke drifter involvert, og det kan være fatale konsekvenser. Men akkurat dette er det heldigvis ingen grunn til at vi må etterligne!

Vi trenger heller ikke å rettferdiggjøre hardhendt behandling gjennom dominansteorier. Alt vi trenger å gjøre er å bli bedre på å observere, lære oss om hestens atferd og hvordan den lærer, se små signaler og forstå mer av hesten som art og individ.

Link til studie (2017): «Dominans og lederskap – nyttige konsepter i hest-menneske interaksjoner?»

Hovedpunkter fra studiet: (fritt oversatt)

• Det er lite sannsynlig at sosial status mellom hester tilsvarer menneske-hest interaksjoner.
• Konseptet med lederskap slik det fremmes i mange treningsmanualer ser ut til å være upålitelig hos hesten.
• Hestens respons på trening ser ut til å være mer et resultat av forsterkning fremfor et resultat av at mennesket oppnår høyere sosial status og lederskapsrolle.
• Kunnskap om hestens naturlige atferd og læringskapasitet er en mer pålitelig forklaring for treningsresultater, enn bruk av dominans og lederskapskonsepter.

(Inspirert fra et innlegg fra Milestone Equestrian. Illustrasjonsbilde er av to unge hingster i et villhestreservat i USA som tester grenser og lekeslåss).