Noen hester vil aldri kunne fortelle oss hvorfor de endrer atferd så brått, trigget av de rareste ting. Det ene øyeblikket tilfreds, det neste som om de kjemper for livet. Heftige atferder, som vi ikke er vandt til å se, og som kan gjøre oss både usikre og redde.
En vennlig påminnelse om at hesten ikke er atferden den gjør. Den er ikke følelsen den viser, heller.
Sett inn ønsket adjektiv. Blir redd, for eksempel? Hva gjør du når hesten blir redd? Eller hvis hesten ikke vil stå stille? Eller hva gjør du når hesten skraper på stallgangen? Her er et svar som gjelder for alle disse spørsmålene, samt 4 avgjørende faktorer som påvirker.
Hvis det stemmer at hester er så oppmerksomme, og så tilstedeværende, hvorfor virker det som om de ikke plukker opp dette behovet vi har for plass og avstand?
Jeg kjente hjertet slå fortere. Det var litt ubehagelig. Hva skulle jeg gjøre? Sånn jeg så det, hadde jeg tre valg:
Det er virkelig noe magisk med å være sammen med hester. Bare det å være i deres nærvær kan hjelpe oss med å finne tilbake til oss selv og til øyeblikket. Samværet med dem kan både berolige og styrke. Det er ikke uten grunn at hesten er blitt en så viktig bidragsyter i ulike psykoterapeutiske tilbud. Men det er noe veldig viktig vi ikke må glemme oppi alle disse fine øyeblikkene.
«Og så må vi huske på, at ettergift også er belønning for hesten.» Det var sånn forbundet rundet av et ellers faglig godt webinar. Men stemmer dette? Ettergift er absolutt noe hesten søker – men kan vi egentlig kalle det for en belønning?
Kroppen hans var stiv og spent og han stirret opp i skogen. Jeg hørte ingenting. Så ingenting. Men jeg visste at det sannsynligvis var noe der. Det måtte det jo være?
Det sies at hester er redde for bare to ting: Ting som beveger seg, og ting som ikke beveger seg. Konklusjonen blir vel at hester er naturlig redde for mange ting. 😅 De har rett og slett en generelt lav terskel for å føle frykt kontra veldig mange andre dyrearter.
Hvem er Boof, og hvorfor er han her?
