På en måte er hester utrolig enkle dyr. De kategoriserer alle sine opplevelser og inntrykk i to grove hauger: Er det trygt/komfortabelt/gir velbehag eller er det utrygt/ukomfortabelt/gir ubehag? Så legger de alle opplevelser som ligner i samme haug og former assosiasjoner og antagelser om hva de kommer til å oppleve.

På den annen side er de ekstremt kompliserte dyr. Ikke fordi de evner å tenke så avansert som oss, men fordi de er enormt gode på å få med seg alle detaljer, alle mønstre og alle endringer. Dette bestemmer raskt om det er noe de søker mot eller fra.

Denne prosessen foregår kontinuerlig hos hesten. Det er derfor de ofte blir kalt læremaskiner. De snapper opp alt som skaper noe de søker seg fra eller mot. Og utifra dette formes atferd.

All atferd hesten viser, har den høyst sannsynlig lært. Grunnen til at hesten har lært den atfeden, er fordi atferden har gitt hesten noe. Enten har atferden ført hesten nærmere noe som gir velbehag/komfort/trygghet eller så har atferden ført hesten lenger unna, eller gitt den mulighet til å unngå eller stanse, et ubehag noe som er ukomfortabelt/utrygt.

Sannsynligheten er derfor stor for at den atferden du ser i hesten, har den lært seg av å være rundt mennesker. Kanskje er det tilogmed du som har lært hesten atferden? Enten ved at ditt press opphører på et tidspunkt så hesten kobler sin atferd med det at presset opphørte, eller ved at hesten kobler sin atferd til at noe velbehag kommer, slik som for eksempel mat eller at du klør den. Eller at du tar den ut i paddocken, gir en pause, lar den få stå i fred, får komme nærmere andre hester osv. Det er nemlig veldig mye som kan forsterke (øke sannsynligheten) for en atferd. Sannsynligheten for at atferden økes kan gjøres på mange måter også.

Utfordringen er at vi ofte ikke tenker like helhetlig på situasjonen som utspiller seg. Vi forstår ikke at det vi ser faktisk er summen av ørsmå detaljer, mønstere, rutiner, ettergifter og/eller belønninger som hesten plukker opp i oss og som kan ha foregått over lang tid. Vi er ikke observante nok til å se alt det hesten ser, så hjernen vår konstruerer den mest sannsynlige årsaken vi kan komme på.

Men ofte er denne årsaken for enkel, og spørsmålet mye mer sammensatt.

Hesten plukker opp alt. Absolutt alt. Vi lærer den ting hele tiden med hvem vi er, hva vi gjør, når vi gjør det, når vi stopper med å gjøre det og når vi begynner igjen.

Vi er ofte ikke i nærheten av å forstå at hesten allerede har oppfattet en endring i kroppsspråket vårt lenge før den fysiske handlingen vår trer i kraft. Det vil si lenge før det vi har tenkt til å gjøre når vårt bevisste plan. Det betyr at oppmerksomme hester er i forkant av alt vi gjør.

Det som er aller viktigst med dette, er å begynne med en liten kartlegging. Se det store bildet, og de små brikkene i det store bildet samtidig. Hvordan henger disse tingene sammen? Kan det hende at atferden til hesten forsterkes hele tiden fordi du har en vane, eller uvane du selv ikke er bevisst? Klarer du å være litt detektiv å finne ut av om det er ting hesten søker seg mot eller fra på grunn av noe du jevnt gjør? Eller måten du gjør det på?

En slik kartlegging vil ofte, avdekke mange interessante funn. Jeg selv, for eksempel, sier alltid «Skal vi gå da, dere?» to sekunder før jeg ber flokken min om å gå, når vi skal ut på tur sammen alle fire: To hester og en hund. For dem er dette blitt et signal for å gå. De vet hva som følger etter denne setningen, da ber jeg dem om å gå. Så når de hører setningen, setter de seg i bevegelse alle sammen.

Er det deres feil? Er de ulydige? Eller er det jeg som ikke har innsett hvordan en slik enkel vane kan skape assosiasjoner og læring hos hestene mine, uten at jeg en gang forstår det selv?