Være litt mer-lista skrives dels til deg, dels til meg selv, og dels til alle som måtte trenge den. Er vi litt mer av disse 12 tingene, tror jeg relasjonen med hesten vil styrkes mange hakk. Relasjonen med oss selv også, kanskje? ❤️
Noen ganger lurer jeg på om det egentlig ikke handler om å forstå hesten bedre, men om å forstå noe helt annet.
Jeg har tilbragt hver dag her oppe sammen med dem. Fra morgenkaffen ute på vollen, til vandringer i den enorme gjerdinga sammen med dem på kveldene, til turer i fjellet og forsøk på å finne igjen gjengrodde stier.
Sett inn ønsket adjektiv. Blir redd, for eksempel? Hva gjør du når hesten blir redd? Eller hvis hesten ikke vil stå stille? Eller hva gjør du når hesten skraper på stallgangen? Her er et svar som gjelder for alle disse spørsmålene, samt 4 avgjørende faktorer som påvirker.
I dagens luke har jeg lyst til å komme med et forslag om en litt utradisjonell øvelse jeg tror kan være nyttig for alle som ønsker en bedre relasjon med hesten sin. Øvelsen krever ikke noe spesielt utstyr, kan utføres hvor som helst, og vil fungere med alle typer hester, og jeg tror den vil kunne bedre relasjonen med hesten på måter du ikke hadde sett for deg.
Jeg kjente hjertet slå fortere. Det var litt ubehagelig. Hva skulle jeg gjøre? Sånn jeg så det, hadde jeg tre valg:
Noen av mine aller beste kollegaer gjennom yrkeslivet har ikke visst hva jeg heter. De har ikke bedt meg på lunsj, aldri klaget over meg til sjefen, eller kommet for sent med verdens teiteste unnskyldning. Noen av mine aller beste kollegaer har egentlig ikke sagt et eneste ord.
Haida-hingstens historie er ikke unik. Men den er viktig. Når dyr benyttes i konkurranse hender det at midlene helliger målet. Sånn skal det ikke være.
For noen år siden spurte jeg en kompis som var hovslager, hva han mente var den største utfordringer i yrket hans når det gjaldt hestene. Jeg trodde han ville svare at det for eksempel var hester som ikke var trent til å løfte beina, eller som ikke var tilvendt det å få banket inn sømmene. Men svaret hans var noe ganske annet.
De var ikke der da, for å se på henne. Men hun følte blikkene deres likevel. Nedlatende og overbærende, en blanding av overraskelse over at hun ikke klarte å få hesten rundt seg i longen, og oppgitthet over at hun ikke tok tak i det. Men nå tok hun tak i det.
