Du åpner porten, og hesten presser seg forbi deg ut av luftegården. På vei bort til stallen drar den hodet ned i grøftekanten etter gress. I stallen står den urolig. Den skraper med frambeinet, og flytter på seg hele tiden. Du har dårlig tid, så du tenker ikke så mye over disse tingene. Du saler på, og forsøker å skyve hodelaget opp mot ansiktet til hesten. Hesten skyter hodet i været som en giraff, og presser tennene sammen. Den vil ikke ha bittet i munn, men du greier å få det inn til slutt.

Du leier hesten ut av stallen, og stopper for å prate med en venninne. Hesten klør seg på deg, dulter borti deg og får deg, helt umerkelig, til å flytte deg et par steg, og så et par steg til. Brått legger du merke til hodekløingen, og brummer et tydelig «ØY!» til hesten, før du fortsetter praten med stallvenninnen.

Omsider er du kommet til ridebanen. Du står på oppstigningskrakken og plukker opp tøylene. Hesten skyver rumpa ut og vekk fra deg. Du går ned fra krakken igjen, leier hesten en volte og gjentar prosessen. Hesten gjør det samme. Du sukker, ser på klokka, og tar til takke med en gylden middelvei. Hesten står litt skjevt, men med fart får du hevet deg i salen, akkurat tidsnok til å bli med når hesten setter seg i bevegelse bortover sporet.

Og så, endelig, kan treningen begynne!

Du skal jo trene dressur på banen i dag. Du skal jobbe med hestens evne til å høre på dine små signaler, vente på deg, være mellom hjelperne dine og utføre det du ber den om å gjøre. Nå er endelig timen kommet, der du skal jobbe med samspillet mellom dere. Dette bevisste nærværet, oppmerksomheten og kommunikasjonen mellom deg og hesten.

Du tenker ikke over hvordan alt dette henger sammen. Ikke ennå, i alle fall. Men en dag vil du kanskje det – og da – vil alt endre seg.

❤️