Noen hester vil aldri kunne fortelle oss hvorfor de endrer atferd så brått, trigget av de rareste ting. Det ene øyeblikket tilfreds, det neste som om de kjemper for livet. Heftige atferder, som vi ikke er vandt til å se, og som kan gjøre oss både usikre og redde.
Hvis det stemmer at hester er så oppmerksomme, og så tilstedeværende, hvorfor virker det som om de ikke plukker opp dette behovet vi har for plass og avstand?
For mange år siden var jeg hos en dame som hadde kjøpt seg en pensjonert kjørehest. Hesten hadde gått mange ulike oppdrag med vogn i sitt liv, med en erfaren kusk ved tømmene. Likevel hadde damen store kommunikajsonsutfordringer med sin nye hest.
