Noen hester vil aldri kunne fortelle oss hvorfor de endrer atferd så brått, trigget av de rareste ting. Det ene øyeblikket tilfreds, det neste som om de kjemper for livet. Heftige atferder, som vi ikke er vandt til å se, og som kan gjøre oss både usikre og redde.
I dag er det lite som vitner om denne ulykken, annet enn Tres sitt «Harry-Potter» arr på innvendig høyre frambein når vinterpelsen ikke dekker over.
En vennlig påminnelse om at hesten ikke er atferden den gjør. Den er ikke følelsen den viser, heller.
Haida-hingstens historie er ikke unik. Men den er viktig. Når dyr benyttes i konkurranse hender det at midlene helliger målet. Sånn skal det ikke være.
De var ikke der da, for å se på henne. Men hun følte blikkene deres likevel. Nedlatende og overbærende, en blanding av overraskelse over at hun ikke klarte å få hesten rundt seg i longen, og oppgitthet over at hun ikke tok tak i det. Men nå tok hun tak i det.
