Hvar en staselig, liten ponnihingst med masse man og hale og en utstråling av en annen verden. En energisk kar, som skulle delta på et av mine helgekurs. Det var en av hans aller første turer utenfor gården der han hadde vokst opp.
De hadde ankommet kvelden i forveien, og hingsten hadde allerede blitt kompis med nabohesten. I paddocken hadde han travet hvileløst rundt. Så mange lukter. Nye hester. Han tok inn alt.
I begynnelsen av den første økta leide eieren ham rundt i ridehuset. Det var første gang hingsten var i et ridehus, og han travet ved siden av henne mens han vrinsket høyt og kastet på hodet. Eieren gikk ved siden av og dyttet tilbake når han lente seg mot henne. Da lente han seg bare mer mot, akkurat som en hund du forsøker å dytte bort fra deg.
Eieren leide ham rundt med kort tau og et godt grep med høyre hånd like under grima. Hun fortalte at det var første gang hun hadde turt å ta ham med på noe, og at hun var så nervøs for hvordan han skulle oppføre seg, eller ikke oppføre seg. Hun ville så gjerne ta ham med på utstilling, men frykten for hvordan han ville være å håndtere, skremte henne. Hun så på denne kurshelgen som en slags test.
«Kan jeg få lov til å holde ham litt?» spurte jeg eieren, mest for å gi henne en liten pause. Jeg skjønte at det var en vanskelig situasjon for dem begge.
Da jeg fikk enden på leietauet kjente jeg på behovet for å roe meg selv, dempe signalene mine, og bli langsommere i bevegelsene, som en form for motvekt til hingstens heftige energi. Dette skapte ingen mirakuløs endring i hingsten og han valset av gårde akkurat sånn han hadde gjort med eieren. Jeg bestemte meg for å leie ham bort til en plastpall som lå i ridehuset. Kanskje kunne dette gi hingsten noe annet å fokusere på?
Jeg leide hingsten bort sånn at pallen var fremfor ham og jeg på hans venstre side. I et ørlite sekund sanset jeg at han vurderte om det var mulig å bevege seg forbi pallen ved å ta et steg til høyre, men da tok jeg subtilt i leietauet, som et svar på spørsmålet hans. Det ble som å lukke en dør; «Unnskyld, men den døra der er stengt.»
Hingsten ble stående et halvt sekund, før jeg sanset at tankene hans gikk mot den andre siden av pallen, og på om det var mulig for ham å bevege seg ut av situasjonen der i stedet. På ny tok jeg i leietauet akkurat det sekundet han vurderte å følge denne tanken og slapp opp igjen med en gang. Det var veldig små bevegelser jeg gjorde og det gikk raskt. Det ble derfor en stor kontrast for alle som så på da den lille hingsten plutselig tok et stort innpust, og et enda større utpust, stoppet all bevegelse og hvilte et bakbein. Sånn ble han stående. Jeg ble stående, jeg også, og lot ham få all den tiden han trengte.
Men det han trengte, hadde han tydeligvis fått.
For første gang denne helgen slappet den lille hingsten helt av. Det virket som om han overlot til meg å holde oversikt, og så sovnet han. Stående foran denne pallen, alene i ridehuset, mens eieren og en liten tilskuerskare så på sesjonen. Med øynene halvveis igjen, avslappet muskulatur, et hvilende bakbein og en etter hvert en slapp, lang underleppe, sto han og døste av. Det virket som om det at jeg hadde plukket opp tankene hans på å gå rundt pallen, hadde gitt hingsten svar på at jeg var observant og nærværende. Samtidig som jeg hadde laget en ramme for ham; en liten, usynlig firkant, som kanskje hadde formidlet noe slik som: Her kan du være, resten tar jeg meg av.
Det var sånn det opplevdes, men det kan selvsagt hende det hadde andre årsaker. Uansett hva det var, overlot den lille ponnihingsten til meg å holde oversikt videre, mens han tok en etterlengtet hvil fra det å hele tiden måtte følge med og passe på, styre og ordne. Han viste alle oss som var der at det kanskje ikke alltid handler om å være sterkest, tøffest eller mest autoritær, men at det noen ganger kan være nok å tilby en trygg havn gjennom små gester som formidler tilstedeværelse og trygghet–
–og et sted hvor hesten kan legge til når den kanskje trenger en pause fra de ustanselige inntrykkene ute i verden.
❤️
Legg igjen en kommentar