Kraften som er undervurdert

På en undervisningsridetur for ikke så veldig lenge siden var det en situasjon som fikk meg til å stoppe opp litt. Tenke: Jøss! Hadde det virkelig så mye å si?

Det var en hest som var usikker på å gå fremover, vekk fra stallen og forbi et skummelt område. Som stoppet opp. Rytteren jobbet fint med hesten og vi pratet om ting som var viktige å huske på. Så ba jeg henne klappe hesten når den gikk fram. Ikke sånn «sprang-klapp», hvor du smekker hesten på halsen kjapt og hardt et par ganger, men heller stryke på hesten. opp og ned langs nakken. På en sånn måte at rytteren måtte lene seg litt fram, puste ut, og bevege armen og kroppen litt samtidig, noe jeg ofte synes roer ned både hest og rytter når en av dem, eller begge, blir litt anspente i ulike situasjoner.

Både vi og hestene har behov for å føle oss trygge. Men jeg tror hester ikke bare trenger å føle seg tryggge i sine omgivelser og hva de blir bedt om.

Jeg tror de også trenger å føle seg trygge på vissheten om at vi ser dem når de blir utrygge.

At vi anerkjenner det, forstår det, og forteller dem at det går bra likevel. At de er modige. Det å be de skjerpe seg, legge til mer press, heve stemmen eller på annet vis endre oss til å bli en annen og langt mer aggresiv versjon av oss selv enn den vi normalt er, kan uten tvil få en godt skolert hest til å gå forbi noe potensielt skummelt.

Men jeg tror ikke det alltid skaper en tryggere hest. Jeg tror ikke det skaper en hest som er trygg på at vi ser den og støtter den neste gang den blir utrygg.

Men den går jo forbi det utrygge da. Så hvis det, og kun det, var målet, så er jo målet nådd.

Men har situasjonen styrket tilliten til deg i en senere situasjon hvor hesten blir utrygg for noe?

Jeg vet ikke helt.

Selvfølgelig er det mange nyanser her. Mange grunner for hesters skepsis for å gå forbi et skummelt område. Alle relasjoner er ulike. Noe som fungerer for én ekvipasje blir helt feil å gjøre for en annen. Alt kan være forskjellig, selv om situasjonen ser relativt lik ut. Så det handler alltid om tilpasning, evnen til å se, kjenne og føle hva som er riktig tilærming. Ingenting er svarthvitt. Men jeg synes likvel det er så viktig å kunne reflektere over.

Tilbake til undervisningsrideturen. Hesten var usikker på å gå frem. Rytteren klappet hesten. Strøk på den. Sa med hele seg at den var modig.

Og endret fokus på hva som var målet.

Kanskje det bare var at hesten skulle høre på å ta et steg frem når den ble bedt om det, og at målet ikke var å forsere hele det skumle området, slik hesten trodde det dreide seg om?

Da skjedde det en ganske momentan endring. Hesten pustet ut. Slappet litt mer av. Nesten som om den følte på at rytteren hadde endret fokus og at målet var oppnåelig. Det var en fascinerende, umiddelbar endring.

Vi jobbet oss videre og snakket om disse tingene. Rytteren fortsatte å bruke klapping og stryking. Det fascinerende var at dette gjorde rytteren roligere også. Det som ofte var en litt negativ sirkel gikk motsatt vei nå.

De var tydelig å se at de begynte å oppmuntre hverandre. Hesten vokste på følelsen av å få ros, klapp, oppmuntring, følelsen av mestring, av at den gjorde riktig, og var modig. Det var så tydelig. Og rytterens trygghet vokste uten tvil på følelsen av at hesten endret atferd, føltes tryggere og hørte på signalene om å ta ett steg frem av gangen.

Alt endret seg etter det. Hele hesten. Hele situasjonen. Alt sammen. Det var interessant og fascinerende, og nok en gang en påminnelse i hvor stor kraft det er i det positive, og hva vi velger å fokusere på.

Ikke i straff. Ikke i nei. Ikke i fy. Ikke i fokus på hva de ennå ikke mestrer. Eller på hva du ennå ikke mestrer.

Men fokus på det motsatte. Det som er bra. Det som er imponerende. Og hvis det ikke er noe som er imponerende med situasjonen, så går det faktisk an å endre på hvordan du ser på situasjonen.

Hvis du ser på det som at hesten ikke lykkes før den går forbi en skummelt område på rideturen, så har du satt opp en situasjon hvor hesten, og du, så lett kan feile og mislykkes. Og for hvert steg i retning det skumle så har dere fortsatt ikke lykkes, fortsatt ikke fått følelsen av å gjøre rett. For lykkes gjør dere jo ikke før dere er forbi.

Men hva hvis du ser på samme situasjon på en annen måte? Forenkler det? Hva hvis du driter i det store målet om å gå forbi det skumle, men heller fokuserer på hvordan hesten svarer for dine fremaddrivende signaler for å bare ta ett steg frem? Ikke på de 30 meterne forbi, men ett enkelt steg? Da lykkes hesten straks den tar et steg frem, og det kan du fortelle den. Og så kan du be om ett steg til. Samtidig jobber du med at hesten skal svare lettere og enklere for signalene dine. Før du vet ordet av det er dere kanskje forbi det skumle, men det handlet jo ikke om det lenger, gjorde det vel?

Jeg tror hester trenger å føle at de får til ting. En god og positiv energi fra oss. At de får oppmuntring. At det de får til forsterkes. Og at det er her vi fokuserer. På det vi vil ha. Mer av det.

Kraften av positiv tilbakemelding er undervurdert. Det å løfte opp, framsnakke, oppmuntre, fortelle når noe er bra, det gir ringvirkninger som handler om langt større ting en den spesifikke situasjonen. Eller hesten. Eller hester. For dette handler ikke bare om vår relasjon med hesten, men om alle våre relasjoner i livet.

Det er mye hesten ikke får til. Mange øvelser den ennå ikke mestrer. Situasjoner den ikke takler så bra. Redsler i den vi skulle ønske ikke var der. Atferd den viser som vi ikke liker. Vi kan fokusere på alt dette, men det er demotiverende, både for oss og hesten. Det kan lett gi følelsen av å aldri helt lykkes. Aldri helt være bra nok. Aldri nå helt opp, for det er alltid noe som er, eller man gjør, feil.

Så finn heller det som er bra i det som ikke helt fungerer. Bygg videre på det. Anerkjenn hestens forsøk. Støtt den. Gi den oppmuntring. Si at den er modig som bare rakkern selv om den bare tar ett steg frem. Ikke overse dette steget og hold tilbake rosen helt til hesten har forsert det skumle området.

Da kan det nemlig være for sent. For når hesten har gått forbi dette skumle området så har den ikke behov for din støtte, forståelse og oppmuntring på samme måte.

Da har den nemlig belønnet seg selv. Uavhengig av om du har oppmuntret og støttet den på veien, eller ikke.

Bruk den evnen klokt.