I 2010 var jeg fotograf under World Equestrian Games i Kentucky i USA. Jeg husker ikke alle som vant, men jeg husker noe annet veldig godt.

I 2010 var jeg fotograf under World Equestrian Games i Kentucky i USA. Hit kom noen av verdens fremste ekvipasjer i sin gren, fra kjøring til distanse, reining, dressur, feltritt mm. I tillegg var det samlet noen svært velkjente trenernavn som holdt oppvisninger og små kurs.

Alle var samlet for å vise fram det beste de hadde å by på. Den beste relasjonen, kontakten, oppvisningen. Den beste runden, beste tiden, beste hesten. Alle var der for å vise fram sitt A-game.

Og det var dette jeg skulle ta bilder av også. Den som vant. Den som gjorde det bra. Den som hadde noe fantastisk å vise fram. Det gjorde seg bra på bildene. Ble lest om i reportasjene. Hvem vil lese om han som kom på sjette plass i finalen, liksom?

Så jeg tok bilder på premieutdelingene. Men jeg fulgte også med på hva som skjedde etterpå. Hvem klemte hesten sin? Hvem overrakte tøylene til en annen? Hvem leide hesten alene på oppvarmingsarenaen, klappet på den når ingen andre så på? Hvem kastet seg av og opp på en ny hest? Hvem salte av selv? Hvem sto klare for å bli intervjuet? Hvem lot hesten gresse? Hvem kom med en selskapshest? Hvem satt på hesten som ble skremt? Og hva gjorde de da?

Jeg husker ikke lenger hvem som vant finalene i alle grener.

Hvem som var bedre enn de andre. Den gang.

Men jeg husker fortsatt veldig godt

forskjellen

på hvordan de behandlet hestene sine.

Del:

Facebook Comments