Du kan gjøre alt som en instruktør sier. Eller alt du har sett i videoer. Lært på online-kurs. Lest i en god bok skrevet av et dyktig hestemenneske. Men likevel stagnerer det. Det butter – et eller annet.

Men hva da – egentlig?

Det er ikke sikkert det er teknikkene du lærer deg som som betyr mest.
Metoder. Praktiske tips om hva du gjør når. Det kan hende det hjelper deg litt i begynnelsen.

For når nye ting og tankemåter skal læres så strekker vi oss ofte etter det kjente, det praktiske, det som er litt mer svart/hvitt å forstå. Det som er håndfast. Gjør hesten sånn så gjør du sånn. På en sånn måte. Med dette verktøyet.

Jeg tror dette er starten på å lære for oss mennesker. Helt naturlig, og ofte nødvendig.

Men når det gjelder relasjonen med hesten så kommer man også til et punkt hvor alt dette egentlig ikke har så mye å si.

Du kan gjøre alt som en instruktør sier. Eller alt du har sett i videoer. Lært på online-kurs. Lest i en god bok skrevet av et dyktig hestemenneske. Du kan gjøre alt på samme måte. Samme teknikk. Samme kroppsspråk. Samme verktøy.

Men likevel stagnerer det. Det butter – et eller annet.

Det ser så lett ut når du ser det praktiseres i alle videoene på Youtube. Du ser ikke at treneren, mennesket som håndterer hesten, gjør noe særlig annerledes enn deg i det hele tatt. Du forsøker også å ha en ro i deg. Den samme roen. Men du får likevel ikke de samme resultatene. Hjemme. Med din hest.

Og jeg har ofte undret meg over hvordan man best kan formidle hva det er som mangler.

Men – hva er det egentlig som mangler? Jeg vet ennå ikke om jeg har ordene til å forklare det. Eller om jeg selv egentlig har et tydelig og klart svar på det.

Så i stad gikk jeg i bokhylla og fant boken til Tom Dorrance, skrevet i 1987. Tom var en hestekar fra USA, som jobbet som cowboy på mange større rancher. Da han utga denne boka var han 77 år gammel, og hadde jobbet med hester hele livet. Han var ingen forfatter, heller ikke spesielt glad i å lese selv. Men han var viden kjent for å se, omgås og håndtere hester på en helt annen måte enn det som var vanlig blant cowboyene den gang. Store deler av livet viet han til å forsøke å hjelpe hester og folk med å forstå hverandre litt bedre. Boka hans heter «True Unity – Willing communication between horse and human».

Jeg har lest boka hans flere ganger, men nå er det mange år siden sist. For hver gang jeg leser den forstår jeg ting på nye måter, nye dimensjoner.

I dag slo jeg opp på en side som traff veldig.

Og som kanskje svarer litt på akkurat dette her med hvorfor det ikke er så enkelt å få de samme resultatene, som fra de man forsøker å lære av:

«There is so much variation in the human individual that the approach has to be a little different in order to fit each person. They might come out with the same results as someone else, but if everyone tried to take the same approach, there wouldn’t be too many of them coming out with the same solution.

That’s another thing I think is important to emphasise – this is an individual process. I tell people that over and over when they are trying to get something worked out. I say, «All I can do is try to help.» It has to come right our of the inside of the individual. There’s no other way I know of they can get it. It depends on what the situation may be; there might be many things, but there is variation in how they are applied. People tend to say «That’s a little deep; I know what you are saying but I don’t understand it.»

Mange av avsnittene i boka til Tom har flere lag ved seg. Jeg har lest de før – og forstått de – da, utfra hvor jeg selv var i min utdannelse. Så leser jeg dem igjen nå, og forstår de på en helt annen måte. For finnes det egentlig noe godt svar på hva som er god kommunikasjon? Eller god relasjon? Eller handler det nettopp om alle disse små, ulike og unike nyansene som finnes mellom to individer som kommuniserer?

«I’ve felt this [spirit] in horses all my life, but I don’t think I realized how important it was to try to calm that inward part down. I was always working on the surface, both mentally and physically – not getting right down to the inside of the horse. No one is going to get this without it coming right out of the inside of themselves. The rest of it has to come from inside the horse. Mind, body and spirit is what we are talking about here.»

Vi er alle på en reise innenfor hest, og vi er alle på ulike steder i denne reisen. Det er ingenting feil med å være der man er. Noen ganger er nettopp konkrete, håndfaste oppgaver og praktiske «tips» det man trenger for å lære. Der man er. Det er også viktig å anerkjenne. Enten hos seg selv eller hos andre.

Men jo lenger man kommer på reisen, eller dersom man kjenner at det stagnerer med alt dette praktiske – da kanskje man vil trenge å søke innover. Og at det da vil kunne åpenbare seg en helt ny dimensjon for hva denne kommunikasjonen mellom hest og menneske egentlig dreier seg om – dypest sett.

«This is something I have had to develop in myself, for myself, by myself. The true unity and willing communication between the horse and me is not something that can be handed to someone – it has to be learned. It has to come from the inside of a person and the inside of a horse.»

Del:

Facebook Comments