For noen år siden ble jeg kontaktet av en familie som hadde en ponni som ikke lenger ville på hengeren. Når jeg kommer til slike utfordringer har jeg som oftest to valg.

Jeg husker en dag for noen år siden hvor jeg kom til en familie som hadde en ponni som ikke lenger ville på hengeren.

De hadde kjørt en del, men ponnien hadde gradvis blitt vanskeligere å laste. Nå slo den seg helt vrang. Den ville ikke inn. Og heiv seg ut bakover.

Når jeg kommer til slike utfordringer har jeg to valg. Jeg kan bruke det jeg kan, min erfaring, kunnskap om hest, atferd, timing osv. og lesse hesten inn på hengeren selv. Når den lesses av noen som forstår den og gir timing på rette sted, press i rette øyeblikk osv. tar det ofte ikke så lang tid før den går inn på hengeren. Kanskje jeg må øke presset betraktelig, men med riktig timing så vil den forstå hvor den finner fred og ro. Jeg kan smile når hesten står i hengeren (uansett hvordan den egentlig har det inni seg) og fortelle dem at det er sånn her det skal gjøres. Så kan jeg terpe nok ganger til at hesten går på på automatikk. Og sånn at den hører når en av dem skal lesse hesten, selv om de kanskje ikke har helt samme timing eller ser alle hestens signaler.

Eller så kan jeg stoppe opp og bruke litt ekstra tid på å ta en prat med dem. Om hesten. Om hvilken art hesten tross alt er. Og om hengeren og alle aspekter ved den. Og om dem, og hva de bringer med seg inn i situasjonen. Og om hvorfor jeg tror ponnien hiver seg ut bakover av hengeren når den skal lesses av på et nytt sted. Jeg kan forklare om at usikkerhet i hester ikke alltid er så enkelt å se. «Han er ikke redd, altså», er egentlig bare en setning som forteller at det er mange, mange, mange ting ved hesten i ulike situasjoner som man ennå ikke har evne til å se, forstå eller lese.

Jeg kan bruke tid på det helt grunnleggende. På å forklare press og ettergift, hvorfor hesten ikke går på hengeren. Hvorfor den vegrer, hva de gjør når den vegrer og hvorfor det blir verre. Jeg kan vise og forklare, forsøke å få de til å forstå. Se det på en annen måte enn de noensinne har gjort før. Se hesten for det den er. Et dyr. Et byttedyr. Et fluktdyr. Med helt andre tanker enn oss. Den vil bare føle seg trygg. Komfortabel. Vi mener den er sta og ikke hører, fordi den gikk fint på henger før.

Hvis vi hadde skjønt litt mer om hvordan hester faktisk tenker og oppfatter verden, uten å bli for opphengt i vår egen oppfattelse av hvordan hesten tenker og personliggjøre den etter alle kunstens regler, så ville vi hatt så mye færre atferdsutfordringer.

Hester er på mange måter enkle dyr. De er så milde, samarbeidsvillige og omgjengelige. Men hvis vi rokker ved fundamentale verdier hos dem, som trigger instinktet om å overleve – så kan vi lett skape motstand. Mye motstand. Og denne motstanden kommer tydelig fram i tilfeller som ved hengerlessing. Vi kan se det som i flukt, forsvar eller shutdown/frys. Og i disse ulike måtene å respondere på, ligger det et hav av atferd, som kan være så ulike som natt og dag.

Akkurat som folk.

Men før jeg skriver meg helt bort. Det jeg ønsket å si om denne timen var hvor mye jeg lærte av denne ponnien og familiens dens. Det var en trivelig, omgjengelig, trygg og fornøyd ponni. Den var tilpasningsdyktig, godt skolert og høflig i hverdagen. Den hadde en familie som var utrolig glad i den. Likevel bråstoppet den foran lemmen når de skulle leie den inn. Og den hadde mange triks for å ikke gå inn på hengeren.

Det var fordi det var kommet til det punktet at hesten hadde gått i forsvarsmodus. Den forsvarte seg. Den gjorde motstand. Og vi mennesker da, krigere og jegere som vi er, vi hadde dratt mer, presset hardere, forsøkt med makt å få hesten til å hengi seg til vår idé om hva den burde gjøre. Så enkelt er det imidlertid ikke alltid.

Det mest effektive å gjøre var det helt motsatte. Roe ned. Trekke seg tilbake. Gi hesten tid. Til å tenke. Resonnere. Gå fra fluktmodus til nysgjerrig modus. Gi den ros. Stryke på den. Puste. Senke skuldrene. Finne en egen. indre ro. Og på den måten hjelpe ponnien med å forstå at ingenting av dette behøver å være tvang, makt. Det handler bare om signaler, spørsmål, timing og forståelse.

Ponnien ville vise meg alle triksene den hadde lært seg gjennom mange år. Gjennom sin atferd snakket den til meg om alt den hadde vært med på, alle måter den hadde blitt forsøkt lesset på, noen som hadde fungert, andre ikke.

Adrenalin, stress og mas fører sjelden til selvsikkerhet og trygghet. Alle med litt kunnskap om hest, press og ettergift kan få omtrent hest til å gå på inn på en henger og bli stående der. Det er ikke så veldig hokus pokus. Dessverre, kan man nesten si. Det er ikke alle som tenker på at det er en forskjell på en hest som går på henger uansett hva den kjenner på og en hest som er trygg, fornøyd og selvsikker når den går på henger.

Det viktige var å ta ponniens parti. Få formidlet at dette ikke er dens feil. Den gjør det den tror den trenger i gjøre, i den situasjonen den er i – for å overleve.

Det var ikke så mye som skulle til fra ponniens side for å bli komfortabel med å bli lastet på henger igjen. Men det krevde mye tilpasning, ro, forståelse og endring av tankegang hos familien som eide han.

Hengerlessing for meg handler ikke om å lesse en hest inn på en henger og kjøre avgårde. Det handler om så enormt mye mer enn det. Det handler om forståelse. Respekt for hesten. Som art og individ. Lese hesten. Ikke som en personlighet du føler du kjenner med menneskelige egenskaper du kjenner igjen i deg selv. Nei, som en hest. Et levende, tenkende, beslutningsdyktig byttedyr og fluktdyr. Som aller mest ønsker å være trygg, komfortabel og få i seg mat. Som lærer av hva den har gjort tidligere, sanser hvordan du har det inni deg, og som tilpasser seg oss på godt og vondt, leser alt vi sender ut av signaler, alle ettergifter vi gir her og der som vi ikke aner at vi gjør selv, og som alltid, alltid, har en god grunn, som det dyret den er, til å gjøre det den gjør.

Del:

Facebook Comments