Dra ut stikkontakta

Når han satte i galopp oppover jordet, i snøen der ingen hadde trådt før han. Jeg hadde tenkt det. Tenkt hvordan det skulle se ut. Være. Føles.

Men hadde jeg spurt om det?

Ikke med ord. Og ikke med signaler heller. Men noe i han sanset noe i meg. Mitt bilde av hvordan det ville se ut så han også. Så vi galopperte oppover. Til vi stoppet. Og skuet utover på ny.

Spilte det så stor rolle, egentlig? Hvem av oss som initierte hva? Det var kroppene våre som snakket sammen. Og når han tok hodet ned for å lukte i snøen, pustet jeg ut og så ned på han. Når jeg løftet blikket og så ned på ridehuset, var han ferdig med å lukte og gikk nedover. Når han svingte til høyre for å følge et rådyrtråkk åpnet kroppen min seg i den retningen, nøyaktig det øyeblikket han tok sitt første steg i den retningen.

Det var fort og sakte. Høyre og venstre. Stopp og gå. Det var ingen ord vi utvekslet.

Likevel var kontakten sterkere enn noen gang tidligere. Han sanset hele meg. Og jeg sanset hele han også. Der han ville gå, der ville jeg også. Og der jeg ville gå, der gikk han. Det var ikke sjenkler, stemme eller tøyler som kommuniserte. Det var kroppene våre. Sammenkoblet. Som en stikkontakt. En ledning. Mellom meg og han.

Og jeg lurte på

Hva ville skje hvis jeg hoppet av han?

Akkurat nå, mens han skrittet mot stallen. Avslappet i muskulaturen. Halsen senket.

Hvis jeg bare hoppet av uten forvarsel? Uten å be han stoppe?

Ville han bare fortsette hjemover? Stikke avgårde. Bli redd?

Brått traff beina mine bakken.

Og han bråstoppet.

Allerede før jeg hadde landet på beina hadde han stoppet opp.

Og det føltes ut som om

Noen hadde dratt ut stikkontakta.