Å, Manni.
Du har virkelig evnen til å sørge for at egoet mitt ikke blir for høyt. Du jekker meg ned, nådeløst og mykt på en og samme gang. Som om du vil gjøre det helt klart at det jeg kanskje besitter av kunnskap, av timing og evne til å lese dine signaler, aldri må komme i veien for det å kunne være helt til stede, i øyeblikket, med deg.

Eller hvilken som helst annen hest. Eller menneske.
Det lærer du meg, gang på gang, i ulike settinger.
Som i dag.
Da jeg skulle veilede noen andre i hvordan de kan få tak i deg.
Så skulle jeg vise først.
Men du, som den siste tiden alltid har kommet meg i møte med toppede ører og en vennlig energi.
Du sanset at noe var annerledes nå.
Du visste det allerede da jeg var på vei bort mot deg, gjorde du ikke?
Jeg kjente det selv også. Den lille ekstra hjertebanken. Var det fordi noen så på meg? At jeg skulle vise hvordan det skulle gjøres, å få tak i deg?
Eller var det den innpåslitne unghoppa som sto bak meg og kilte meg i nakken igjen, som jeg mest av alt hadde lyst til å flytte på til andre siden av beitet, men så visste jeg at den energien ville påvirke deg også? Eller var det kanskje følelsen av han som luftet hunden sin på oversiden av innhegningen og fulgte med?
En slags prestasjonsangst kanskje? Var det dét?
Kjente du at tankene mine vandret ut og inn av øyeblikket, at kroppen min gikk på autopilot, og at jeg ikke hadde den samme energien jeg pleide å koble meg på med?
Hva du nå sanset, så ble neseborene dine større, du sluttet å blunke, og så forsvant du. Lydløst i snøen i skumringen, vekk fra situasjonen og presset som fulgte meg.
Og med det presset du meg
Til å sette ord på hva som faktisk skjedde. Til å være ærlig.
For du hadde jo helt rett.
Selvfølgelig hadde du det.
Det endte med å bli en fin økt. Vi lærte noe alle sammen. Og dere ble kjent på en ny og fin måte.
Senere på kvelden gikk jeg ut igjen på beitet.
Hva var annerledes da, Manni?
For straks du så meg, kom du med toppede ører. Stilte deg ved siden av meg. Jeg klødde på deg, strøk deg på halsen. Du sto der med den stødige energien din. Den som sier ja til å bli hentet, hvis det var det jeg ønsket. Det var greit for deg.
For det var dette du ønsket deg, var det ikke? Min tilstedeværelse. Min evne til å bare være her. Nå. Sammen med deg. Dele øyeblikket. Se deg. Virkelig se deg. Og la tankene mine stilne.
Så takk, Manni.
For at du jekker ned egoet mitt, dissekerer alt jeg tror jeg kan og minner meg på hva som egentlig er viktig
For hesten.
Og takk for alt du lærer meg.
Om meg.
❤

Del:

Facebook Comments