26. januar 2021

Hva gjør du hvis hesten stopper opp på tur?

Du er på vei ut på ridetur. Bare deg og hesten i dag.

Du har planlagt turen dere skal ta, håper hesten er rolig og vil gå den. Det er stille ute, tidlig, ikke mange på veiene. Hesten kjennes våken ut. Kanskje litt spent? Ørene er toppede, den følger med fremfor seg.

Og så: Bråstopp.

Hesten stopper opp. Står bom stille. Muskler i spenn. Holder pusten. Ører rett frem. Kanskje føler du tilogmed hjertet dens dunke gjennom salen?

Du har hørt det fra alle på stallen «ikke la han stoppe. Du må få han fremover. Han skal ikke få bestemme.»

Så det sekundet du kjenner hesten sette på håndbrekket, sjenkler, smatter og driver du med setet. Maser, maser, maser. Sparker med hælene inn i ribbeinskassa hans.

Men fram går hesten likevel ikke.

Det er som om det er en vegg foran den. At du ber om en helt umulig oppgave. Du blir frustrert. Dumme hesten. Det er da ikke umulig å bare gå fram?!

Men når du fyrer løs med alt du har av signaler og drivende forsterkere så er det nesten som om det bare gjør hesten mer frustrert. Den begynner å gå bakover i stedet. Eller forsøker kanskje å hive seg til siden for å snu.

Jo mer du driver på, jo mer motsand gir hesten deg.

Høres det kjent ut?

Da er du langt fra alene.

Men hva skjer egentlig i denne situasjonen, hvis du forsøker å se det fra hestens perspektiv?

Det kan selvfølgelig være mange grunner til at hesten stopper sånn på tur. Hester, vi og situasjonene er forskjellige, og hvordan man best jobber med ting kan være veldig forskjellig. Likevel er det noe som kan være verdt å reflektere litt ekstra over.

Min erfaring er at hester veldig ofte stopper opp på denne måten fordi de ser, lukter, hører eller føler noe som gjør dem usikre.

Uansett om de har gått der hundre ganger før.

Uansett om man hardnakket ønsker å påstå at hesten har ingenting å være redd for. Eller at den bare “later som.”

For hesten er bare en hest.

Et dyr med sterke instinkter, som skal hjelpe den med å overleve. Selv om disse instinktene strengt tatt ikke er nødvendig for hestens overlevelse i dag, så er de like sterke som om de skulle vært nødvendige for dens overlevelse. Det har vi aldri greid å avle vekk.

Så med andre ord er fortsatt hestens viktigste oppgave å holde seg i live, ikke bli noens middag. Og for å unngå å bli et måltid gjelder det for hesten å bruke sin evne til å se, lukte, høre eller føle ting som ikke helt stemmer med bildet den ser foran seg. Noe som, potensielt sett, kan være farlig. Hestens viktigste oppgave for å holde seg i live er faktisk dens evne til å være usikker. Skeptisk. Vár. Redd for ting som er ukjent. Være føre var med frykten sin. Selv om det egentlig ikke er helt nødvendig i dagens domestiserte hesteliv, så er disse instinktene like sterke i mange situasjoner.

Så når hesten bråstopper på tur er det ofte for å gjøre en analyse av bildet den ser foran seg.

Den har et velutviklet syn, men et helt annet syn enn det du har. Selv om du og hesten ser i samme retning har dere en helt forskjellig oppfatning av hva dere ser fremfor dere. På hva som er klart og uklart, hvilke farger, bygninger, skygger som skiller seg ut, eller er vanskelig å fokusere på. Det du ser foran deg er ikke det hesten ser. Den ser et helt annet bilde. Den ser ørsmå bevegelser langt, langt unna. Ting som ikke hører hjemme. Endringer på den faste ruta som du ikker ser, at søppelkassa har blitt satt tilbake bak fram. At det er en sprekk i isen som ikke var der i går. At det har gått en stor hannhund på tur rett før du gikk der. At det løp tre rådyr over veien i panikk, som la fra seg duftkjertler på veien for å varsle andre rådyr, en duft hesten ikke forstår, og det trigger alarmsystemet. Den hører en bil spinne nede i veien, forstår ikke lyden. Eller et smell i det fjerne, så langt unna at du ikke oppfatter det. Den føler energien til de andre hestene i paddockene du red forbi har endret seg, for de har sett en løs hund på jordet.

Det er millioner av slike ting hestene oppfatter, som vi ikke evner å forstå eller ta med oss inn i tankegangen vår med hest. Det er nesten som vi tenker litt neandertalsk når vi overser alt dette om hesten og bare er opptatt av at hesten ikke skal stoppe hvis ikke vi har bedt om det, for vi har fått innprenten hvor viktig det er at vi bestemmer.

Men det er så mye vi går glipp av når vi tar på skylappene og tenker på den måten i en slik situasjon. Det er så mye som skjer, og så mange muligheter for å både kommunisere med hesten, men også få en bedre relasjon med hesten, hvis vi bare evner å se hele denne situasjonen på en mer helhetlig måte.

Når hesten bråstopper fordi den har fått øye på noe, så vil den stort sett gjøre en av to ting. Enten vil den reagere instinktivt, uten å tenke, og forsøke å hive seg rundt og vekk. Instinkene forteller den at det er en fare og den agerer bare, tenker ikke. Men dersom faren ikke er så umiddelbar vil den veldig ofte ta seg noen sekunder, så fremt den får mulighet av rytteren, til å gjøre en analyse av bildet fremfor seg.

Den vil stå stille i mange sekunder og stirre. Når området er ferdig analysert, og lyden, lukten eller følelsen er bekreftet ikke så farlig som først antatt, vil hestens fokus endre seg. Kanskje den vil flytte blikket over på noe annet, eller kanskje den vil puste litt, senke nakken og finne noe annet å gjøre.

Når dette skjer, kan du nesten se på det som et klarsignal til å be hesten gå et steg frem. Kanskje den stopper opp igjen, for straks den setter seg i bevegelse, kan bildet den nettopp har analysert, virke annerledes. Kanskje den må ta en ny analyse.

Men det vil gå kortere tid. Hesten vil analysere ferdig raskere. Og når du ber den gå videre vil den være klar til å svare på signalene dine.

For hvis du legger på disse signalene for fort, for brått og for bestemt, før hesten har fått tid til å finne ut om det som gjorde at den stoppet, så er den ikke alltid klar for å høre. Og da vil den kunne reagere instinktivt. Med motstand. For instinktene vil fortelle den at den må vekk fra det potensielt skumle. Den vil ikke gå fremover av eget ønske. Får du den kanskje til å gå, vil hesten veldig ofte være spent, usikker og utrygg på din avgjørelse og sin egen følelse

Det er ikke farlig å la hesten stoppe for å sjekke ut nye ting på tur. La den titte. La den få analysere litt, la den få konkludere med at det ikke er så farlig likevel, før du ber den gå videre. Den vinner ingenting på dette, og du taper ingen ting. Det handler ikke om hvem av dere som bestemmer, men om at du, ved å la den få analysere før du ber den går videre, faktisk lytter til det hesten forteller deg. Du er oppmerksom. Du ser hesten. Du er med hesten.

Og dette – går ikke umerket hen hos hesten.

Dette gjør den tryggere. Noe av det mest utrygge for et flokkdyr er følelsen av at det den forsøker å kommunisere i slike situasjoner blir ignorert av de andre. Da mister flokktilværelsen sin hensikt, og sin trygghet.

Ved å ignorere slike situasjoner og ting som hesten forsøker å formidle, så gjør du den ikke tryggere på deg. Den får ikke mer tillitt til at du tar gode avgjørelser, hvis den kjenner på at du ikke får med deg når den forsøker å kommunisere ting som er viktig for den. Ting som er viktig for den at du får med deg også.

Ignorerer man dette, og presser på, hesten skal gå frem koste hva det koste vil, så sier du nesten det motsatte. At du ikke er til å stole på. Du får ikke med deg noe som helst. Du er ikke oppmerksom. Du er ikke tilstede. Du driver bare på med dine egne ting, uten å sjekke inn med hva hesten kjenner på, føler, tenker og trenger – fra deg.

Det er selvfølgelig andre ting som kan være gjeldende i slike situasjoner også. Kanskje det er en hest som ikke ser noe den blir usikker av, men som mest av alt ønsker seg tilbake til stallen? Kanskje det er en hest som ikke svarer så godt for dine fremaddrivende signaler generelt, og når den kommer til en slik situasjon, hvor den blir usikker eller bare ønsker å bli værende i komfortsona nær stallen, så svarer den ikke på disse signalene lenger? Kanskje det er en innlært atferd? En situasjon hesten har lært seg å svare helt motsatt på, fordi du har vært upresis med hva du ber om, hvordan, og når du slutter å be om det? Eller kanskje det er en blanding av noen av disse tingene?

Da er det selvfølgelig andre ting som også bør jobbes med. Deles opp i små momenter og jobbes med for seg.

Men hvis du kjenner at det er usikkerhet. At hesten nøler. At den stopper opp fordi den ikke er helt sikker på noe den ser, hører, lukter eller føler, da gjør du ingenting feil ved å la den få stå littegrann. To sekunder. Ti sekunder, ett minutt. I det store bildet har det ingenting å si, annet enn at rastløsheten din kanskje vil komme snikende, fordi det føles unaturlig å bare skulle sitte der, oppå hesten, som står bom stille midt under en ridetur og skuer utover, uten at du forstår hva det er å følge med på. Men det er dine tanker, og de kan det kanskje også være greit å kjenne litt på, jobbe litt med?

Det kan føles ut som en evighet, men når hesten har analysert ferdig, da vil du vite det. Føle det. Og da vil du også merke at det å be hesten gå videre stort sett ikke vil være noe problem. Samtidig har du roet ned en situasjon i stedet for å eskalere den. Du har forblitt den samme personen gjennom hele situasjonen hvor hesten var usikker, i stedet for å forvandle deg noe langt mer aggressivt.

Men aller, aller viktigst – så har du vært oppmerksom. Du har sett hesten. Og ved å gjøre dette har du vist for hesten at du har oppfattet dens bekymring, gitt hesten tid til å analysere bildet fremfor seg, sånn at dere kan gå videre – sammen.

 ❤

Del:

Legg igjen en kommentar:

Facebook Comments