18. desember 2020

God ridning er ingen gren

Ofte tar folk som har lyst til å lære seg westernridning kontakt med meg.

«Er det en spesiell gren?», spør jeg ofte da.

«Neeei, generell western bare,» er ofte svaret.

Jeg klør meg litt i hodet. For hva er generell westernridning?

Finnes det noen rettesnor for hva som går innenfor det begrepet? Noen fellestrekk?

Er det lange lærtøyler? Delte tøyler? Trinsebitt? Stangbitt? Er det bumping med beina for at hesten skal rygge? Eller er det sjenkler på? Eller er det sjenkler fram? Eller er det ikke sjenkler?

Er det å si «whoa» i stedet for «ptroo»?

Er det ingen kontakt på tøylen? Aldri kontakt på tøylen?

Er det westernsal?

Hva hvis noen vil lære seg å «ri western», uten å investere i westernsal. Går det an?

Kan man lære seg generell westernridning med engelsk hodelag?

Med ridebukse?

Med ridehjelm og ikke hatt?

Uten sporer? Med sporer? Hvis man rir med dressurpisk?

Ofte får jeg høre da at western er lette signaler. En myk og følsom hest. Ikke snurpet sammen. Ikke nesereim og sånn.
Men nesereim brukes blant westernryttere også. Hester snurpes sammen selv om trenere driver med western. Og finnes det ikke andre grener hvor hesten også skal svare for lette signaler, være myk og følsom?

Er det ikke det vi alle sammen ønsker, egentlig?

Det finnes ingen guidebok for hva westernridning er eller hvordan en hest som går ulike westernklasser skal trenes. Trenere som lærer bort er ulike. Ulik erfaring, fokus på ulike grener. Dømming i konkurransegrenene fokuserer på ulike ting. Ingenting er svart hvitt, annet enn at du må ha westernsal for å starte en klasse på et westernstevne (foruten de laveste klassene).

En av de trenerne innenfor western jeg ser mest opp til bruker dressurøvelser daglig i sin trening av hester som går ulike westerngrener på høyt nivå. De råeste ekvipasjene jeg ser går på feltrittsbanen og gir meg frysninger. Noen ekvipasjer på kurs jeg har deltatt på rir i saler jeg ikke aner navnet på, gjør øvelser jeg ikke kan selv og danser rundt med hestene sine på en måte som inspirerer meg i egen ridning.
Og her i Norge er en av hestene jeg er blitt mest imponert over på westernstevne en liten ponni som til vanlig ble brukt til sprang og dressur. Den vant alt den startet i, men var ikke «westerntrent.»

Hvorfor vant den da?

Fordi den var ridbar.

Og en ridbar hest er en ridbar hest uansett sal du rir i. Uansett om du sier «whoa» eller «ptroo». Uansett om du bruker hatt eller hjelm eller lue. En ridbar hest er, i mine øyne, en allsidig hest. En hest som kan vise seg frem på mange scener, ferdigheter under rytter så robuste at de kan brukes i mange ulike situasjoner.

Når du avanserer er spissing innenfor konkurransegrener viktig. Når detaljer teller må alt selvfølgelig være på plass.

Men før det handler det aller mest om god ridning.

Og god ridning er ingen gren. Det er først og fremst god ridning. Uavhengig av utstyr og merkelapp.



(Foto: Frank Trønnes)

Del:

Legg igjen en kommentar:

Facebook Comments