Ønsker du å utvikle en dypere forståelse for hesten?
Da er det egentlig ikke hesten du må begynne med.
Du må begynne med deg selv.
Hestene er i øyeblikket. Det er kun der vi kan møte dem. For å gjøre det må vi jobbe med vår egen bevisshet og tilstedeværelse. Vi må ut av tankene om alt annet. Om hvordan vi skulle ønske ting var, eller hvordan ting har vært.
Vi må blir mer bevisst oss selv. På hva vi gjør. Hva vi tenker. Fokuset vårt. Energien vi sender ut.
Og når vi jobber med disse tingene, for å forstå hestene våre bedre, så jobber vi med å forstå oss selv bedre også.
Det er først da vi kan kommunisere med hesten på et enda dypere nivå.
Og innse at hesten er en viktig læremester i dette.
Når ting ikke fungerer må vi ta noen steg tilbake
Uansett hvilket nivå du er på eller hva slags utfordringer du støter på med hesten, så er grunnarbeidet det viktigste av alt. Så hvis noe ikke fungerer som du ønsker mellom deg og hesten, (så fremt det ikke er noe fysisk galt), så gjelder det å finne ut hva det er i grunntreningen som mangler.
Derfor handler mye av min undervisning om nettopp det grunnleggende. Det handler om å forenkle. Tydeliggjøre. Dele opp i mindre momenter og forklare ting så enkelt som mulig, enten vi jobber med bakkearbeid eller ridning. Og når ting forenkles kommer mestringsfølelsen raskere. Og det er fra denne følelsen vi bygger videre.
Når ting ikke fungerer må vi ta noen steg tilbake
Uansett hvilket nivå du er på eller hva slags utfordringer du støter på med hesten, så er grunnarbeidet det viktigste av alt. Så hvis noe ikke fungerer som du ønsker mellom deg og hesten, (så fremt det ikke er noe fysisk galt), så gjelder det å finne ut hva det er i grunntreningen som mangler.
Derfor handler mye av min undervisning om nettopp det grunnleggende. Det handler om å forenkle. Tydeliggjøre. Dele opp i mindre momenter og forklare ting så enkelt som mulig, enten vi jobber med bakkearbeid eller ridning. Og når ting forenkles kommer mestringsfølelsen raskere. Og det er fra denne følelsen vi bygger videre.
Ønsker du å utvikle en dypere forståelse for hesten?
Da er det egentlig ikke hesten du må begynne med.
Du må begynne med deg selv.
Hestene er i øyeblikket. Det er kun der vi kan møte dem. For å gjøre det må vi jobbe med vår egen bevisshet og tilstedeværelse. Vi må ut av tankene om alt annet. Om hvordan vi skulle ønske ting var, eller hvordan ting har vært.
Vi må blir mer bevisst oss selv. På hva vi gjør. Hva vi tenker. Fokuset vårt. Energien vi sender ut.
Og når vi jobber med disse tingene, for å forstå hestene våre bedre, så jobber vi med å forstå oss selv bedre også.
Det er først da vi kan kommunisere med hesten på et enda dypere nivå.
Og innse at hesten er en viktig læremester i dette.
Alt henger sammen
Du skal trene på banen i dag. Dressur. Hestens evne til å være lydhør, svare på dine signaler. Men først skal du hente den fra luftegården, sale på og leie opp til banen.
Men har du noen gang tenkt over at alt som skjer før og etter dressurøkten også har med hestens lydhørhet og kommunikasjonen mellom dere å gjøre?
Nyeste blogger:
I sosiale medier:
Å jobbe med den hesten du har i dag
Det virker så åpenbart, gjør det ikke? Jobbe med den hesten du har i dag. Selvfølgelig. Hvilken annen hest skulle du jobbet med?
Men jeg tror dette er noe av det aller, aller vanskeligste for oss alle å gjøre.
Være tilstede nok til å se hva det er hesten trenger.
I dag.
Hvor hesten mentalt er.
I dag.
Jobbe med der hesten er i dag. Ikke der vi mener den burde være.
Forsøke å ikke la tankene om hva vi hadde planlagt å jobbe med, eller føler vi burde jobbe med, komme i veien for hva vi faktisk trenger å jobbe med.
I dag.
Hester tenker og føler og kjenner. De har dager hvor de er mer fokuserte og mindre fokuserte. Ting foregår i kroppen dens som kan være forskjellig fra dag til dag, uke til uke. De kan ha mye energi, lite energi, være glade eller ikke i så godt humør. De er levende, følende vesener som oss, ikke lobotomerte roboter som oppfører seg helt likt hver eneste treningsøkt.
Så bare fordi du avslutter en økt på et spesielt sted, er det ikke alltid bare å plukke opp tråden igjen neste gang. Det kan hende du må ta noen steg tilbake. Det kan hende du må repetere ting. Det kan hende du må lære hesten på nytt det du trodde den hadde lært.
Jeg tenker litt sånn at det vi gjør med hestene våre i dag, ikke skal utrette de store endringene i dag. Men at man jobber med mål om at økten i morgen skal bli bedre.
Å jobbe med hesten du har i dag handler om å lese hesten. Se det store bildet. Forstå at for å kunne gjøre en avansert øvelse, uansett hva det er vi ønsker for hesten, så må alt det grunnleggende være på plass først. Godt. For summen av dette grunnleggende er verktøyene du trenger for å kunne gjøre den avanserte øvelsen. Enten den avanserte øvelsen er å gjøre hesten komfortabel med å stå igjen alene i paddock mens de andre hestene er på ridetur, gå på hestehengeren når du ber om det, lære seg flyvende galoppbytte, eller øke farten i en korrekt spin.
Å jobbe med hesten du har i dag handler om å ta små steg fremover, nesten så små at du ikke ser den store progresjonen fra dag til dag. Men når du ser det i større perspektiv blir det åpenbart.
Å jobbe med hesten du har i dag handler om å se det store bildet. Se helheten. Se at det ikke handler om akkurat det du så for deg at hesten skulle gjøre i dag, men om å se hva som vil være bra for den i dag. Kanskje det er noe helt annet enn du først hadde i tankene?
Å jobbe med hesten du har i dag handler om evnen til å tilpasse seg. Lese hesten, lese seg selv og lese situasjonene som dukker opp.
Men aller mest handler det å jobbe med hesten du har i dag om å være tilstede.
Sånn at du evner å se hva det er hesten trenger.
Akkurat i dag.
<3
Det er mye hesten ikke får til. Mange øvelser den ennå ikke mestrer. Situasjoner den ikke takler så bra. Redsler i den vi skulle ønske ikke var der. Atferd den viser som vi ikke liker. Vi kan fokusere på alt dette, men det er demotiverende, både for oss og hesten. Det kan lett gi følelsen av å aldri helt lykkes. Aldri helt være bra nok. Aldri få ting helt til, for det er alltid noe som kunne vært bedre.
Så finn heller det som er bra i det som ikke helt fungerer. Bygg videre på det. Anerkjenn hestens forsøk. Støtt den. Gi den oppmuntring. Si at den er modig som bare rakkern selv om den bare tar ett steg frem. Ikke overse dette steget og hold tilbake rosen helt til hesten har forsert det skumle området.
Da kan det nemlig være for sent. For når hesten har gått forbi det skumle området så har den ikke behov for din støtte, forståelse og oppmuntring på samme måte.
Da har den nemlig belønnet seg selv. Uavhengig av om du har oppmuntret og støttet den på veien, eller ikke.
Så bruk situasjonene som dukker opp til å skape en bedre relasjon mellom deg og hesten. Gjør den trygg på at du ser dens utrygghet og støtter den hele veien. Se det hesten gjør bra i det som ikke helt fungerer. Du har evnen til å velge hva du fokuserer på i enhver situasjon med hesten, men også i livet generelt.
Bruk den evnen klokt.
❤
Denne helgen har jeg tilbragt sammen med gjengen bak Nordmarka Rideskole i Sørkedalen. Det har vært en fantastisk helg med strålende vær, engasjerte ekvipasjer og veldig trivelige hester.
De fleste hestene som var med på kurset var rideskolens hester. De møter mange mennesker i løpet av en arbeidsuke. Når de møtte meg som nytt menneske er det lett å tenke at de helt sikkert er litt innesluttet og ikke ønsker kontakt, så mye mennesker de kanskje må forholde seg til i løpet av en uke.
Men der tok jeg helt feil.
For hver eneste en av dem kom meg i møte med toppede ører, vennlig blikk og en mulesnus. En liten «Hei, jeg heter ..., hvem er du?» De var imøtekommende, sosiale, trygge og vennlige.
Jeg som reiser mye rundt hilser på mange ulike hester i løpet av en uke. Noen ganger er det hester som ikke ønsker noen kontakt, eller som er helt i sin egen verden. Andre ganger er det hester som er veldig fokuserte på å lete etter noe spiselig i lommene mine eller kanskje bare tenker det er greit å valse over meg, hvis det er noe annet de føler er viktigere. Noen føler behov for å passe godt på seg selv og kroppen sin, hvis de blir usikre.
Men de fleste hester fra naturens side er vennlige, nysgjerrige og sosiale. De ønsker ofte å ta kontakt, enten det er hester eller folk. Hester som har opplevd mye i livet derimot, eller som ikke føler seg trygge i situasjonen eller med mennesker, eller hva de tror kommer til å skje, tar ofte ikke kontakt på eget initiativ, hvis de får mulighet til å velge.
Ofte får de ikke det, for vi skal gjerne hilse på hestene uansett hva de føler som den saken. Noen ganger trenger vi oss nesten på, bare for å få klappet hesten litt i panna. Selv om den forsøker med all mulig slags unnvikende atferd å fortelle at den gjerne vil slippe en slik innvanderende handling.
I helga jobbet vi med mye forskjellige ting for å bedre kommunikasjonen mellom hestene og de som håndterte dem. Noe av det viktigste vi så på var hvordan hver eneste en av hestene var veldig ulike individer og personligheter, og hvordan man kan tilpasse, oppmuntre, veilede, og vekke interesse, nysgjerrighet og mestringsfølelse hos dem, men også begynne å forstå enda bedre hvorfor man får de svarene man får fra hesten. Det er ofte gode grunner for det, og enklere å se når man stopper opp og tar et godt blikk på situasjonen og det man selv gjør.
Men det som fascinerte meg mest med denne gruppen hester, hvor de fleste av dem til daglig hadde viktige jobber i rideskolen, var altså hvor imøtekommende de alle var. Så nysgjerrige, trygge og vennlige. Samtlige av hestene tok selv kontakt med meg for å si hei. De ville introdusere seg. Det var ikke bare spørsmål om jeg hadde en nugget i lomma. Det var også en genuin nysgjerrighet. En «Neimen hei! Hvem er du?»
Siden jeg reiser mye rundt på ulike staller, kjenner jeg ofte på mye ulik energi, både blant hester og folk og i stallene generelt. Jeg ser mye forskjellig oppstalling, ulike paddocker, de forskjellige rutinene hester må forholde seg til og hvor mye forskjellig type atferd som kan dukke opp. Det gjør at jeg kunne sette desto større pris på åpenheten og vennligheten til disse hestene, for det fortalte meg mye om dem og livene de levde. Det var også en god og vennlig energi både i stallen, når hestene sto i boksene sine, og selv når det var mye aktivitet der inne.
Det andre som gledet meg meg var hvordan hver eneste en av de som var med i helgen evnet å se hestene som de personlighetene de var. Ikke bare menneskeliggjøring av atferd slik vi ofte gjør, men at de evnet å se at hestene hadde ulik bagasje fra tidligere, og at hver eneste hest hadde ulike måter å kommunisere dette på, forskjellig måte å uttrykke seg til omverdenen om det som var viktig for dem. Alle som var med i helgen hadde en fantastisk empatisk evne til å se hver hest de jobbet med og et genuint ønske om å forstå denne hesten. Og når jeg kom med innspill og tanker rundt det jeg så, så lyttet de og ønsket å gjøre hverdagen enklere, tryggere og bedre for akkurat den hesten.
Men det viktigste denne helgen, for meg, var egentlig ikke noe jeg formidlet i det hele tatt. Det var heller motsatt. Hva denne gjengen viste meg. Om hvor trygge disse hestene var i rammene sine, jobbene sine, på hva som var forventet av dem og menneskene rundt dem. På hvor trygge de var i boksene sine, livene sine og arbeidet sitt. Og hvor åpne de var mot meg, et nytt menneske som de gjerne ville bli kjent med, selv om de treffer mange ulike mennesker i løpet av en uke.
Det satte virkelig spor.
Så dette er ikke en oppsummering av helgen og tingene vi spesifikt jobbet med. Det er egentlig bare en liten hyllest til en liten rideskoledrift innerst i Sørkedalen rett utenfor Oslo, med vennlige, empatiske og forståelsesfulle hestefolk, som sørger for at neste generasjons hestemennesker får en helhetlig start på sin rytterkarriere, lærer seg å forstå hest gjennom empati, vennlighet og kunnskap, og samtidig ivaretar hestenes ulike behov for å uttrykke seg og få være de individene og personlighetene som de er.
<3
Du er på vei ut på ridetur. Bare deg og hesten i dag.
Du har planlagt turen dere skal ta, håper hesten er rolig og vil gå den. Det er stille ute, tidlig, ikke mange på veiene. Hesten kjennes våken ut. Kanskje litt spent? Ørene er toppede, den følger med fremfor seg.
Og så: Bråstopp.
Hesten stopper opp. Står bom stille. Muskler i spenn. Holder pusten. Ører rett frem. Kanskje føler du tilogmed hjertet dens dunke gjennom salen?
Du har hørt det fra alle på stallen «ikke la han stoppe. Du må få han fremover. Han skal ikke få bestemme.»
Så det sekundet du kjenner hesten sette på håndbrekket, sjenkler, smatter og driver du med setet. Maser, maser, maser. Sparker med hælene inn i ribbeinskassa hans.
Men fram går hesten likevel ikke.
Det er som om det er en vegg foran den. At du ber om en helt umulig oppgave. Du blir frustrert. Dumme hesten. Det er da ikke umulig å bare gå fram?!
Men når du fyrer løs med alt du har av signaler og drivende forsterkere så er det nesten som om det bare gjør hesten mer frustrert. Den begynner å gå bakover i stedet. Eller forsøker kanskje å hive seg til siden for å snu.
Jo mer du driver på, jo mer motsand gir hesten deg.
Høres det kjent ut?
Da er du langt fra alene.
Men hva skjer egentlig i denne situasjonen, hvis du forsøker å se det fra hestens perspektiv?
Hva gjør du hvis hesten stopper opp på tur?
www.trinebohnsdalen.no
Du er på vei ut på ridetur. Bare deg og hesten i dag. Du har planlagt turen dere skal ta, håper hesten er rolig og vil gå den. Det er stille ute, tidlig, ikke mange på veiene. Hesten kjennes våk...
