Trine Bøhnsdalen - Allsidig Horsemanship

1 day ago

Hun ser hengeren stå der med åpen baklem. Pulsen øker. Øynene er store. Hun blunker ikke. Musklene spennes. Ørene er fiksert på hengeren. Hun hever nakken. Strammer kjevene. Holder pusten.

Hun vet så godt hva som venter.

Et av disse øyeblikkene hvor menneskene rundt henne endrer seg totalt.

Endrer energi. Endrer hvordan de vanligvis spør henne om ting. Endrer verktøy. Endrer stemmen. Endrer følelsen inni seg. Og følelsen mot henne.

Det skjer alltid.

Så hun forbereder seg.

Først i frys. Hun står bom stille.

Hun venter på at noe skal skje. At du skal endre deg.

Du spør om hun vil ta et steg fram.

Hun hiver seg til siden. Pisker med halen. Brårygger.

Er så sikker på hva som kommer.

At du vil holde henne igjen.

Forsøke å holde henne igjen. Legge på press. Kanskje flere legger på press. Du foran. Og hjelpende hender, greip og longetau bak. Hun har vært gjennom hele regla, mange ganger tidligere.

Men du gjør ikke det.

Du fortsetter bare å be henne om et steg fram.

Forvirret tar hun et steg fram.

Og finner en ro som kjennes god ut. En ettergift. En god energi fra deg.

Hun puster ut. Slipper noen av sine spenninger.

Så spør du om hun kan ta et steg til.

Alt i henne stritter i mot. Hun spenner kroppen. Rygger raskt bakover, setter hodet i været. Du ser det hvite i øynene hennes.

Hun vet at hvert øyeblikk nå så endrer du deg.

Akkurat slik hun har erfart så mange ganger.

Den rolige energien din vil forsvinne.

Slik den alltid gjør til slutt, når hun har vært i sånne situasjoner.

Det er nesten som om hun venter på det, slik at hun kan få en bekreftelse på det hun er helt sikker på.

Nesten som om hun forsøker å trigge det fram. Viser fram stormen hun kan være bare for å få bekreftet at du endrer deg. Som om det er en slags trygghet for henne å vite at det hun tror vil skje, det skjer.

En rar trygghet.

Men du - du endrer deg ikke.

Du står i det. Du puster. Du stiller det samme vennlige, enkle spørsmålet. Du lar deg ikke endre av hennes følelser og energi i denne situasjonen, verken utvendig eller innvendig. Selv om det stormer som verst i henne så forblir du klippen.

Klippen i stormen.

Den som er fast. Konsekvent. Den samme. Hele tiden. Uansett hvor mye det stormer rundt.

Du er den samme. Stødig. Vennlig. Tydelig.

Du tilbyr henne den samme energien, hele tiden.

Hun tror ikke på det. Hun tør ikke tro på det. Vil nesten ikke tro på det. For det er utrygt. Det er lettere for henne hvis du også endrer deg, slik hun er vandt med at mennesker gjør i slike situasjoner. Da er det velkjent, scenarioet som kommer. Det kan hun takle, for det har hun erfaring med.

Men du gjør ikke det.

Du forblir den samme.

Og så er det et øyeblikk hvor hun stopper litt opp. Som om hun funderer litt, Og så svarer hun at ja, hun kan jo kanskje ta et steg frem. Og ett til.

Er det bare det du ønsker av henne?

Ja, sier du. Og så tar du henne vekk fra hengeren. Vekk fra assosiasjonene, fra tankene hennes om hva som ville komme til å skje.

Og så slipper hun alle spenningene ut. Pruster, rister seg, gjesper, klør seg, roter i sanden. Store tegn på hvor mye hun har kjent på under den korte økten.

Kanskje var det lite som skjedde for den som sto på utsiden og så på. Kanskje lurte de på hvorfor du ikke lastet henne inn i hengeren. Var ikke det målet?

Fra utsiden var det nemlig ikke så lett å se.

For det du hjalp henne med, var ikke så synlig.

Men det var følbart. Hun kjente det godt.

Kanskje for første gang i sitt liv så fikk hun følelsen av å føle seg bra i en slik situasjon.

Sammen med et menneske som utfordret hennes satte mønster om hvordan mennesker endrer seg i slike situasjoner.

For du endret deg ikke.

Du viste henne i stedet hvordan du kommer til å være klippen hennes.

Selv når hun stormer som verst.

Gang på gang på gang. Så lenge det trengs

vil du være klippen.

Helt til hun kjenner at hun ikke lenger trenger

Å være stormen. ... See MoreSee Less

Photo

Trine Bøhnsdalen - Allsidig Horsemanship

1 week ago

Denne helgen har jeg tilbragt sammen med en flott gruppe hester og folk i Son. Det har vært en inspirerende kurshelg, og veldig lærerikt å hjelpe ulike ekvipasjer med ulike utfordringer, nye måter å se ting på og forbedring av samspill og kommunikasjon.

I helgen jobbet vi (igjen) med små ting. Men små ting er så viktige ting. Og de lager grunnlaget for alle de store tingene vi ønsker å gjøre.

Vi jobbet med alt fra tautilvenning rundt hestens bein, lære den å akseptere press rundt beinet og gi etter for dette, slappe av i en slik situasjon og ikke umiddelbart lytte til instinktresponsen sin, og så jobbet vi med hvordan man kan jobbe med hester i forbindelse med ulike hindringer eller oppgaver, slik som bruer, bekker, hengere osv. Og hvor viktig det er at kommunikasjonen før hindringen er på plass, og at spørsmålet ditt til hesten ikke blir for vanskelig, slik at hesten umiddelbart svarer med motstand. Men at vi heller justerer spørsmålet vårt slik at det er overkommelig for hesten, og blir lett å si ja, gjøre et forsøk. Når dette blir det naturlig svaret for hesten i slike situasjoner (fordi den vet at du ikke ber om mer enn den kan klare), så bygger du selvtillit i hesten, men også trygghet for den i å vite at du tar gode valg, er til å stole på, og at du ser den og de tingene det er viktig for den at du ser.

Vi jobbet også med noen praktiske øvelser for å lære hesten å kunne slappe av også i situasjoner hvor ytre omstendigheter gjør den anspent. Det er så verdifullt med slike verktøy å ha med seg i situasjoner hvor hesten blir spent eller redd. Det er nemlig ikke alltid det å eksponere hesten for disse situasjonene hvor den blir spent gjentatte ganger hjelper, hvis hesten ikke har selv har noen verktøy og holdepunkter som gjør at den klarer å håndtere situasjonen på en bedre måte enn det instinktene forteller den at den bør gjøre. Så vi har et ansvar her i å forsøke å hjelpe hesten med å finne ro og trygghet, ikke bare fordi vi er der, men også på egenhånd i slike situasjoner, gjennom for eksempel øvelser den kjenner igjen og føler seg trygg i.

Vi så litt på grunnleggende ridning, kommunikasjon og bruk av hjelpere, og kanskje aller viktigst, bevisstheten rundt hva du gjør, når du gjør det, i hvilken rekkefølge og når du slutter. Noen ganger gjør vi ting, signaler og hjelpere, helt ubevisst. Det som er synd med det er at det ofte kan være litt ulikt fra gang til gang. Utfordringen for hesten blir da å forsøke å finne ut av at dette betyr det samme som i stad, selv om vår rekkefølge og bruk av hjelpere er ulik. Det er ikke alltid så lett. Vår oppgave tenker jeg bør være å gjøre det så enkelt som mulig for hesten å forstå hva vi ønsker.

Vi jobbet med leiing og bakkeøvelser, grunnleggende håndtering og verdien av å «koble seg på» hesten, i langt større grad enn vi ofte har for vane å gjøre. For det er når vi er oppmerksomme og tunet inn på hesten, at vi kan se små ting, små endringer i fokuset til hesten, små øyeblikk hvor hesten søker til oss for støtte og veiledning og ikke minst små ting, signaler og endringer som skjer rett før noe større er i ferd med å skje. Kunsten å se hva som skjer før det skjer, sånn at vi kan agere, ta litt kontroll over hva som kommer til å skje, fremfor å reagere og bare handle etter hva som skjer.

Vi så også på dette med å tørre å ta plass. Ikke at hesten skal lære seg å respektere vår plass, men at vi, i kraft av hvem vi er og at vi har all rett i verden til å ta plass her vi også, skal ha nok respekt for oss selv til å kunne ta denne plassen. Dette handler ikke om hestetrening, men mest om at du selv tør å ta den plassen du har behov for rundt en hest (eller menneske), fordi det er viktig for deg. Kanskje det kan høres ut som to ting av samme sak, er det så nøye liksom, hvordan man forklarer dette? Likevel tenker jeg at jo, det er en stor forskjell. Når du tar plass for deg selv, tar du selv også ansvaret for det. Når du pålegger hesten dette ansvaret, fraskriver du deg det selv og legger det i hendene (høvene) på noen andre. Samme situasjon, annen måte å se det på - og situasjonen forandrer seg den også.

Og sist, men ikke minst, så jobbet vi gjennom hele helgen med noe jeg selv føler jeg bare er i begynnelsen av å ane omfanget av, og det er i korte trekk dette med å hjelpe hesten med å slippe spenningene sine underveis. Slippe «frykter» som dukker opp. La den få dette ut av systemet, slik at neste frykt den støter på, er den klar for å møte. Fryktbøtta er tom, ikke overfull. Det handler om å bli bevisst hver hests individuelle måte å vise at den slipper små og store spenninger, og så handler det selvfølgelig om å ha noen gode verktøy og øvelser for å hjelpe hesten med å slippe disse spenningene underveis. Dette synes jeg er så spennende, lærerikt og viktig, og det har vært så fantastisk moro å se at alle disse små tingene som jeg synes er spennende og viktig, også er noe som alle helgens deltakere så ut til å synes var spennende, nyttig og viktig.

Noen ganger kan jeg nemlig tenke at mange sikkert ønsker seg mer action og mer resultater på slike kurs, noe jeg sjelden har evnen til å tilby. Likevel ser det ut som om det er så mange som forstår verdien av disse små tingene vi jobber med, snakker om og reflekterer rundt, og som ser nyttigheten av å implementere dette inn i den daglige samhandlingen med hesten.

Og dette gjør meg så fantastisk glad og jeg blir så inspirert og jeg får lyst til å bare lære mer og mer selv! 

Så takk til alle helgens kursdeltakere! Jeg gleder meg masse til fortsettelsen og ikke minst til alle planlagte kurs fremover! 😀 ... See MoreSee Less

Photo